Cefalotin, piperacillin/tazobaktam og meropenem er eksempler på antibiotika det har vært vanskelig å skaffe de siste årene. Legemiddelmangel er en global utfordring, og de siste årene er det meldt et betydelig økende antall mangelsituasjoner i Norge. Hittil i år er det meldt om ca 700 avbrudd i legemiddelforsyningen til Norge.
Hvordan kan det bli mangel på legemidler?
Produksjonen av legemidler er kompleks, og foregår i flere ledd som hver for seg er sårbare. Råvare til legemidler produseres gjerne i Kina eller India. Særlig for «gamle» antibiotika som penicillin der patentrettigheter er utløpt er det begrenset fortjeneste ved produksjonen, og det finnes bare noen få, i flere tilfeller kun én produsent av råvaren. I 2016 førte en eksplosjon i en kjemisk fabrikk i Kina til verdensomspennende mangel på piperacillin/tazobaktam. Bakgrunnen for mangelen på meropenem i 2017 var juks med kontrollprosedyrer i råstoffproduksjonen. Mangel kan også skyldes at enkeltleverandører av andre årsaker ikke klarer levere ferdige produkter til det norske markedet. Les mer om årsaker til legemiddelmangel i denne NRK-reportasjen Hvorfor er medisinmangel et økende problem?
Illustrasjon av legemiddelforsyningskjeden er hentet fra DSB sin risikoanalyse av legemiddelmangel (2018)
Hvorfor er vi i Norge spesielt utsatt?
Vi har en terapitradisjon og gunstig resistenssituasjon slik at bruk av eldre, smalspektrede antibiotika som penicillin brukes i større grad enn i andre land, både i og utenfor sykehus. Vi utgjør et lite marked, og det er lite å tjene på å selge/levere disse legemidlene til Norge.
Kan vi ikke klare oss uten penicillin?
Det kan vi, vi har gode alternativer, men disse er mer bredspektrede og mer resistensdrivende. Mangel på penicillin vil neppe føre til økt dødelighet av f.eks. pneumoni på kort sikt, men hvis alle som burde hatt penicillin får cefotaksim eller erytromycin isteden, vil vi få betydelig mer antibiotikaresistens i Norge, noe som vil gå ut over framtidige pasienter.
Kan vi ikke kjøpe fra en annen leverandør, selv om det koster mer?
Alternative leverandører er noe av det første som undersøkes når det varsles mangel på et legemiddel. I mange tilfeller er det mulig å få kjøpt inn antibiotika fra andre leverandører, varer beregnet for markedet i andre deler av verden. Dette medfører ofte økte kostnader, i tillegg til at vi gjerne får pakninger med andre navn og annen merking enn vi vanligvis benytter. Pakninger med annet språk kan øke risikoen for feiladministrering og i verste fall gi pasientskade.
Illustrasjon: Cefazolin 2g fra MIP Pharma med hhv vanlig norsk merking og hetteglass merket med kyrilliske bokstaver.
Hvem har ansvaret for å varsle om mangel og gi råd?
Mangelsenteret overvåker forsyningssituasjonen i Norge, har dialog med legemiddelgrossistene for å skaffe varer fra andre leverandører/marked, og sørger for å utarbeide informasjon og logistikkrettede råd i samarbeid med Legemiddelverket og andre faginstanser. Ved antibiotikamangel blir KAS involvert og utarbeider medisinsk faglige råd for sykehusene. Mangelen på antibiotikaprofylakse (cefalotin og cefazolin) har vært utfordrende, men konkrete råd om antibiotikasparende tiltak, og om alternative medikamenter og dosering av disse er til hjelp for sykehusene.
Dette må da myndighetene ordne opp i!
Flere tiltak er allerede satt i verk, men det finnes ingen raske og enkle løsninger. Som oftest ligger utfordringene utenfor Norges grenser, og ved global mangel er Norges stemme liten. Det finnes ingen legale virkemidler til å tvinge legemiddelprodusenter til å levere legemidler til Norge. Det er tatt initiativ til samarbeid gjennom Nordisk Legemiddelforum, og det er lyst ut et felles dansk/islandsk/norsk anbud som omfatter flere eldre legemidler med få leverandører, blant annet ampicillin og benzylpenicillin. Folkehelseintituttet ga i 2017 ut en rapport: Sikre riktig bruk, bevaring og tilgjengelighet av særskilt viktige antibiotika i den norske helsetjenesten. Helsedirektoratet har nettopp publisert en omfattende utredning: Nasjonal legemiddelberedskap. Vurderinger og anbefalinger. Rapporten anbefaler 29 konkrete tiltak, for eksempel sentrale og lokale rullerende beredskapslagre for kritiske medikamenter, felles nordiske anbud, økte krav til forsyningssikkerhet i anbud og at anbud deles mellom flere leverandører.
Hvorfor produserer vi ikke disse legemidlene i Norge slik at vi er sikret levering?
Dersom en har selve virkestoffet ferdig i en eller annen form ville det kanskje være mulig å produsere infusjonsløsninger/pulver til oppløsning, men som regel er det virkestoffet det er global mangel på. Det er helt urealistisk at en i Norge skulle etablere produksjonslinjer som tar hånd om hele prosessen fra råstoffproduksjon til ferdig produkt raskt nok til at det vil bidra. Problemet er dessuten ikke begrenset til antibiotika. Kostnadene ville være enorme dersom en skulle dekke alle viktige terapiområder (insulin, hjertemedisiner etc), og vi har verken fasiliteter eller tilstrekkelig tilgang på kompetent personell til slik omfattende produksjon.
Publisert 20. august 2019