Reisebrev fra Zanzibar – Antibiotika.no

KAS` medarbeider, Brita Skodvin, har nylig vært på den tanzanianske øyen Zanzibar for å se hvordan det jobbes med antibiotikaresistens i et lavinntektsland.

Siste ti år har Haukeland sykehus samarbeidet med Manzi Mmoja Hospital på Zanzibar gjennom utveksling av helsepersonell og felles forskningsprosjekt. 17.-24.02. 20 hadde jeg, Brita Skodvin, overlegepermisjon og besøkte sykehuset.

Brita Skodvin i diskusjon med tanzanianske kollegaer

 

I 2017 fikk Tanzania en handlingsplan mot antibiotikaresistens og Mnazi Mmoja Hospital har en komite for antibiotikaresistens ledet av sykehusdirektøren med representanter for farmasøytiske tjenester, mikrobiologisk avdeling, smittevern og kliniske avdelinger som medisin og kirurgi.  Komiteens hovedfokus er nå å styrke laboratoriekapasiteten for å få lokale data for antibiotikaresistens. Fra tidligere foreligger lokale resistensdata kun fra en pilotstudie om funn i blodkultur. Jeg deltok på et komitemøte og det var stor interesse for norske farmasøyters bidrag i arbeidet for nøktern antibiotikabruk, da de ikke enda hadde funnet sin rolle i arbeidet på Manzi Mmoja.

Smitevernpersonellet jobbet for å øke etterlevelsen av håndhygiene, som her hjemme

 

På medisinsk avdeling var ceftriaxon det hyppigst brukte antibiotikumet. Dette bl.a. fordi det var vanskelig å få administrert peniciliner fire ganger daglig og fordi det var utrygt å bruke aminoglykosider da det var ustabil tilgang på labprøver for nyrefunksjon. Hypertensjon og hjerneslag var hyppigt forekommende i relativt ung alder, så det er grunn til å tro at mange av pasientene hadde nyresvikt. På barneavdelingen var derimot penicillin kombinert med gentamicin standardbehandling ved sepsis. En annen utfordring var tilgangen på antibiotika, som var enda mer begrenset enn her hjemme. Likevel, i diskusjoner om nøktern antibiotikabruk var det åpenhet om at det var lett å ty til ceftriaxon, som er veldig anvendelig, istedet for å vurdere om andre midler kunne være aktuelle.

Erfaringen fra oppholdet er at vi i Norge er i en heldig situasjon som har mange strukturer på plass som kan hjelpe oss i arbeidet mot antibiotikaresistens. Samtidig er utfordringen med å endre kultur, dvs. «hvordan vi gjør det hos oss», nok like stor over alt i verden.