Antibiotikastyringsprogram er fellesbetegnelsen for alle systematiske initiativ der det tas i bruk forskjellige typer intervensjoner, for å påvirke leger til en mer rasjonell antibiotikaforskrivning og -bruk.

Rammeverk for antibiotikastyringsprogram ved norske sykehus

Målet med antibiotikastyringsprogram er å sikre optimal behandling for den enkelte pasient, med minst mulig bivirkninger og påvirkning av pasientens normalflora, samtidig som behandling fører til lite resistensutvikling/ seleksjon av resistente bakterier. Helt konkret vil det si at pasienter skal få «rett medikament på rett indikasjon, til rett tid, i rett dose og rett behandlingslengde» (1-2).

• 1. Forankret i sykehusledelsen

  Et antibiotikastyringsprogram må være forankret i sykehusledelsen, for å lykkes med styring av antibiotikabruken, gi legitimitet til de forskjellige elementene og tiltakene i programmet, samt frigjøre nødvendige ressurser for gjennomføring av programmet. Styringsprogrammet må gjøres kjent for de ansatte.

• 2. Antibiotika-policy

  Ledelsen bør definere en antibiotika-policy for sykehuset, som også må gjøres kjent for alle på sykehuset. Eks. Nasjonale faglige retningslinje (3) skal følges av alle ved sykehuset.

• 3. Antibiotika-team

  Det må på plass et antibiotika-team (ofte kalt A-team), med de ressurser som er tilgjengelige ved det aktuelle helseforetak, f.eks. smittevernlege, infeksjonsmedisiner, mikrobiolog, farmasøyt. På sykehus som ikke har disse profesjonene, må andre helsearbeidere (leger/ sykepleiere mm) med interesse for antibiotikabruk og smittevern utnevnes, samtidig som de har tilgang til nødvendig kompetanse fra fagpersoner lokalt/ regionalt.

  A-teamet må ha et klart mandat til å styre antibiotikabruken ved sykehuset gjennom forskjellige tiltak (4). Disse tiltakene vil variere ut fra den lokale situasjonen/ hvilken problemstilling som til enhver tid adresseres – se mulige tiltak under punkt 5.

• 4. Konkret målsetting

  Ut fra lokal situasjon, må A- team i samråd med lokal sykehusledelse sette konkrete mål for arbeidet med styringen av antibiotika, både langsiktige- og kortsiktige mål. Eks. på langsiktige mål: reduksjon av totalforbruk/ forbruk av enkelte antibiotika, og eks. på kortsiktige mål: å få hånd om et utbrudd, få endret en uheldig forskrivningspraksis som f.eks. ordinering av annet medikament som kirurgisk profylakse enn det som er anbefalt i nasjonal retningslinje.

• 5. Tiltak

  Undervisning

  • Alle leger, fra de yngste til de mer erfarne overleger, må tilbys undervisning om viktigheten av rasjonell/ nøktern bruk av antibiotika for å forebygge resistensutvikling og for å forlenge antibiotikaenes virketid, samt viktigheten av å smalne inn antibiotikabehandling. Legene bør oppfordres til å ta mikrobiologiske prøver før oppstart av antibiotika både for å sikre diagnosen, og for trygt å kunne snevre inn antibiotikabehandlingen. Videre bør de læres opp i at all antibiotikabehandling skal revurderes etter 72 timer (5,6).
  • Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten (3) må implementeres som styringsdokument ved sykehuset. En nasjonal faglig retningslinje utgitt av Helsedirektoratet er å regne som normerende, som vil si at den i all hovedsak skal følges. Om den ut fra en klinisk vurdering avvikes, skal begrunnelsen for dette dokumenteres i pasientens journal.Et
  • E-læringskurs om antibiotikabruk og antibiotikaresistens, gir mulighet for leder til å kontrollere at legene ved avdelingen har fått opplæring i temaet.

  Feedback

  • Audit av forskrivning. Dette er et helt nødvendig tiltak for å gi feedback til avdelingene/ måle effekten av tiltak/ intervensjoner som implementeres ift. antibiotikastyring. For å kunne gjøre en god vurdering av forskrivning på avdelinger/ enheter, bør alle ordineringer av antibiotika inneholde informasjon om medikament, dose, adm. måte og behandlingslengde, foruten indikasjon for behandling (7).
  • Antibiotika forbruksrapport (8) – både på overordnet nivå (hele sykehuset) og underordnet nivå (avdelingsvis/ seksjonsvis). Tolkning av slike rapporter er krevende, så det er nødvendig at noen med innsikt i metodikk og problemstilling vurderer rapportene og gir relevante kommentarer til klinikere.
  • Oversikt over lokale resistensforhold. Også her må noen med innsikt i metodikk og problemstilling vurdere rapportene, tolke dem og gi relevante kommentarer til klinikere.
  • Academic detailing, oversatt til kollegabasert terapi veiledning, vil si at leger diskuterer egen forskrivningspraksis for antibiotika, ut fra pasientopphold på egne pasienter som har fått antibiotikabehandling. Hva er rett behandling ift. pasientens sykehistorie, klinikk, prøvesvar, indikasjon? Er behandling gitt i henhold til anbefalingen i nasjonal retningslinje? Hva kan vi som leger gjøre for å forskrive antibiotika riktigere? Dette kan gjerne gjennomføres i de enkelte avdelinger/ enheter uten spesiell ekspertise (7).

  Restriksjon

  • Krav om re-vurdering av antibiotikabehandling etter 72 timer.
  • Restriksjon av enkelte medikamenter. Dette tiltaket har vist seg spesielt effektivt i håndteringen av utbrudd med resistente mikrober (5).

  Struktur

  • Elektronisk medikamentkurve: Dette gir muligheter for å få oversikt over reell forskrivningspraksis, helt ned til den enkelte lege. Elektronisk kurve gir også muligheter for å ha nasjonal retningslinje som beslutningsstøtte ved forskrivning av antibiotika

• 6. Kartlegging av barrierer

  Varig endring mot en nøktern forskrivningspraksis blant leger har vist seg å være krevende.

  En tilnærming hvor man kartlegger organisatoriske, kulturelle og individuelle barrierer og fasilitatorer for å tilpasse tiltakene til lokale forhold og forskrivningskultur, kan være en nyttig strategi for å endre forskrivningsatferd (9-10). Eksempel på dette kan være sterke meningsbærere med stor troverdighet i et miljø.

• 7. Evaluering

  Det bør gjøres en evaluering av styringsprogrammet (~ 1 x i året) mtp. hva som fungerer etter hensikten, og hva som bør endres eller forberedes.

Sist oppdatert 15. mars 2017