Stabilitet av antibiotika ved OPAT

Det er ønskelig at stabiliteten er undersøkt vha metoder som kan påvise nedbrytning av virkestoffet, fortrinnsvis HPLC-MS eller HPLC. Vurdering av synlige endringer alene, som utfelling eller misfarging, er ikke tilstrekkelig for å dokumentere stabilitet.   

 Det tilstrebes å finne stabilitetsdata for løsninger uten lysbeskyttelse.  

Av praktiske årsaker er det ønskelig at legemidler kan leveres fra sykehusapotek en gang per uke, og at infusjonen kan administreres kontinuerlig over 24 timer. 

Det søkes derfor etter stabilitetsdata som dokumenterer holdbarhet i minst 7 til 8 døgn, inkludert minst 24 timer ved romtemperatur. Dersom et legemiddel har dårligere stabilitet, må hyppigere levering fra apotek og/eller flere infusjoner per døgn vurderes. 

Vurderingene omfatter elastomerpumper og infusjonsposer koblet til CADD-pumper. Implanterbart infusjonsutstyr omfattes ikke av vurderingene. 

For infusjonsposer er 250 ml ofte et hensiktsmessig volum. 

I enkelte tilfeller kan større volum, for eksempel 500 ml eller 1000 ml, være aktuelt for å bedre stabiliteten eller redusere risikoen for flebitt. 

For legemidler som inneholder mer enn ett virkestoff, er det viktig at disse er testet sammen. Dette gjelder for eksempel piperacillin/tazobaktam. 

Det er ønskelig med studier som undersøker stabilitet både ved oppbevaring i kjøleskap og påfølgende bruk ved romtemperatur. Legemidlet bør være stabilt i hele den planlagte lagrings- og administrasjonsperioden. 

Temperaturen kan overstige romtemperatur ved bruk, for eksempel når infusjonspumpen bæres tett inntil kroppen. Studier som inkluderer høyere temperaturer er derfor særlig relevante. For temperaturfølsomme legemidler er data fra studier ved temperaturer opp mot 32 °C av spesiell interesse.

I Norske legemiddelstandarder (NLS) defineres: 

• kjøleskapstemperatur som 2 til 8 °
• romtemperatur som 15 til 25 °C 

Som hovedregel bør minst 90 % av opprinnelig mengde virkestoff være til stede gjennom hele lagrings- og infusjonsperioden.

Det må vurderes om legemidlet danner kjente nedbrytningsprodukter under lagring. Dersom slike produkter er toksiske eller kan utløse allergiske reaksjoner, må dette vurderes særskilt.  

Tilsetning av buffer kan øke stabiliteten til enkelte legemiddelløsninger. Mange legemidler markedsføres uten buffer, og publiserte studier oppgir ikke alltid om buffer er brukt. 

Ved vurdering av stabilitetsdata er det derfor viktig å kontrollere om løsningen inneholder buffer, og hvilken pH den har. For at resultater fra en studie skal kunne overføres til klinisk praksis, må samme buffer og pH benyttes. 

Vurderingene skal så langt som mulig omfatte konsentrasjoner som er relevante i klinisk praksis. Aktuelle konsentrasjoner fastsettes på grunnlag av preparatomtaler, antibiotikaretningslinjer og innspill fra klinikere. 

Perifer administrasjon kan sette begrensninger for både konsentrasjon og infusjonshastighet. Ved væskerestriksjon må det gjøres individuelle vurderinger. 

Natriumklorid 9 mg/ml er standard fortynningsvæske. Andre fortynningsvæsker kan være aktuelle i særskilte situasjoner, for eksempel glukose 50 mg/ml. 

Fysikalsk-kjemisk stabilitet anses som hovedregel å være sammenlignbar mellom ulike emballasjematerialer, med mindre annet er dokumentert. 

Dersom det finnes data som viser forskjeller mellom materialer, skal dette tas med i vurderingen. Aktuelle materialer er elastomer, PVC, olefin og silikon. 

Studier med sprikende eller motstridende resultater bør vurderes kritisk. Informasjon fra legemiddelindustrien bør være i samsvar med resultater fra publiserte vitenskapelige studier. Dersom tilgjengelige stabilitetsdata er begrensede eller usikre, kan klinisk erfaring inngå som et supplerende vurderingsgrunnlag. Slik erfaring bør være systematisk innhentet og dokumentert.